23.10.2017

De ubesvarte spørsmålene

Etter jeg for andre gang ble akutt innlagt i Tromsø igjen valgte jeg å holde ting litt mer for meg selv, jeg var sliten, lei og ønsket ikke lengre så mye fokus på sykdom. Det har vært noen lange måneder og nå har jeg vært på utredning både i Tromsø og på Oslo rikshospital, med tiden har jeg syntes at det har vært enklere å svare på spørsmålene jeg har fått og jeg skjønner selvfølgelig at folk lurer på hvordan det går. Jeg har møtt både på bekjente, venner, familie og lesere av denne bloggen(Noe jeg syns er veldig koselig, å møte på lesere av bloggen). Jeg møtte også på noen lesere da jeg var i Oslo, noe som motiverte meg veldig til å fortsette med bloggen igjen. Helt siden jeg ble syk så har naturligvis det jeg har blogget om handlet mye om det. Det har ikke nødvendigvis vært fordi jeg ønsker sympati eller trøst men det å ha en plass å kunne dele tankene sine, har vært godt for meg. Så tilbake til det jeg tenkte å blogge om, de ubesvarte smørmålene.

Hvordan går det med meg nå?

Det går bra med meg nå, jeg er på en bedre periode nå men jeg har hatt både bra og dårligere dager. Men man kan vell ikke få solfylte dager uten noen regnfulle dager?

Hvordan behandling er det jeg går på?

Jeg går på en betennelsedempende behandling som reduserer aktiviteten i type autoimmune sykdommer.

Hvordan bivirkninger er det jeg har hatt?

Behandlingen har gitt meg bivirkninger som rundere ansikt pga. veske(som forsvinner etter behandling), høyere matlyst, vektøkning, søvnproblemer, hetetokter og uro. 

Hva er det jeg har?

Per dags dato er det noe jeg ikke kan svare på fordi jeg rett og slett heller ikke vet, annet enn at det selvfølgelig er noe som er i hodet.

Hva har legene funnet ut?

Alle legene jeg har vært i kontakt med har klødd seg i hodet, jeg har vært i Tromsø og jeg vært i Oslo. Der har det vært mange leger fra forskjellige avdelinger og sykehus som har sett både på papirene mine og bildene mine, så nå venter jeg egentlig bare på svar fra de siste prøvene og innleggelsen jeg var på.

Har det påvirket meg?

Ja, det har påvirket meg. Både på godt og vondt, uansett om det har vært en lang prosedyre så vil jeg si at det har åpnet øynene mine for mange ting. Jeg er blitt mer takknemlig for det gode i livet mitt og de gode periodene. 

-Sarah

Våres facebookside: Kolpusjentene.blogg.no

Insta: Kolpusjentene

Min private: Hokolpus

17.10.2017

Hold meg i hånda

Jeg sitter på sofaen med pcen på fanget, bak skjermen til pcen står tv'en på i bakgrunnen. Min datter er lagt for kvelden og hun sover søtt i sin seng. Du er der sammen med meg, som bestandig, ved min side. Helt ute av ingenting kjenner jeg det starter, jeg ser på pc skjermen i det tv skjermen bak starter å snurre. Jeg begynner å bli bekymret og sir til deg at jeg må gå på rommet for å legge meg. Jeg legger meg ned på sengekanten og verden starter å snurre rundt for meg, jeg blir redd og ber deg om å holde meg i hånda fordi nå vet jeg hva som kommer til å skje. Du setter deg ved min side og legger hånden din i min, så starter det. Verden snurrer, jeg mister kontroll og jeg starter å miste hukommelsen. Det er som sikringene i hodet mitt skrur seg av 1 etter 1, jeg mister meg selv. Jeg husker ikke tid eller sted, jeg starter å glemme alt og i panikk ber jeg deg om å kjapt ringe til ambulansen. Det eneste jeg husker mens jeg mister bakkekontakt er at du er der. Jeg prøver å fokusere, jeg prøver å ikke glemme. Det er umulig. Jeg spørr deg opp til flere ganger om du har ringt ambulansen fordi jeg er redd og fordi jeg ikke husker at jeg akkurat har spurt deg. Du springer å lukker opp døren sånn at det skal bli lettere for ambulansen å finne fram når dem kommer, også blir jeg borte, alt er svart.

Jeg våkner tung pustet, redd og med mange ambulansearbeidere rundt meg. Jeg er kvalm og jeg er sliten, på kroppen min kjennes det ut som jeg har vært å trent i flere timer i strekk. Ambulansearbeiderne setter sengen på yttersiden av døren, da dem ikke klarer å få den inn i den trange gangen. Du og pappa løfter meg i sengen og jeg ser min lillebror i det dem triller meg inn i ambulansen, han er redd og skjønner ikke så mye av hva som skjer. Min mamma går inn til min datter så starter vi. I det vi kjører mot akkutten blir jeg dårligere og du sitter der enda, ved min side. Ambulansen må stoppe opp til flere ganger fordi jeg er kvalm, det kjennes ut som jeg må kaste opp og bevegelsene i bilen gjør det ikke noe bedre. Etter en liten stund så begynner jeg å forsvinne igjen og ambulansen setter på full utrykning med lys og lyd, alle bilene framfor oss flytter seg kjapt til sides og gassen trykkes inn i bånn.

Så våkner jeg igjen, denne gangen på et rom på akkutten, et rom jeg har vært på før. Legen er der og noen av mine nærmeste er der, min pappa, min svigermor og du. Etter en stund får jeg noe for å stoppe "forsvinningen" min. Jeg blir døsig og er veldig sliten, jeg blir videre sendt med ambulansefly. Jeg er trøtt og sovner av påtur over fjellene før vi lander. Det er et lite fly, så landingen kjennes godt og jeg våkner litt til i det hjulene treffer bakken. Til slutt kommer vi fram til sykehuset og nå vet jeg at jeg er i trygge hender, jeg husker ikke så mye av hva som skjedde de første dagene på sykehuset. Men en ting husker jeg, er du, min trygghet, din hånd i min.

-Sarah
Insta: Hokolpus

Ps. Dette er liten del av min historie av det som har skjedd. Til opplysning så er jeg hjemme nå og i god form, sånn at ingen av mine nærmeste skal bli bekymret.

12.10.2017

Lange dager på Rikshospitalet

Nå har jeg vært innlagt på Rikshospitalet siden søndag, det har egentlig vært ganske så lange dager med mye venting og de gule kjedelige veggene her begynner å bli ganske så kjedelig å se på. Men samtidig skal jeg selvfølgelig ikke klage, føler at jeg er i gode hender og blir godt tatt vare på her. Og siden det har vært en god del venting så fikk jeg endelig kommet meg ut på litt shopping igår og samtidig fikk jeg møtt på noe familie som bor her i Oslo, noe som var veldig koselig.

Nå krysser jeg egentlig bare fingrene for at jeg blir ferdig til imorgen og kan få reise hjem igjen.

Vi blogges!
-Sarah

09.10.2017

Jeg har kostet Norge mange millioner

Ja, det er helt sant og ganske så utrolig, jeg føler meg heldig at jeg er født og oppvokst i dette fantastiske landet. Jeg trur ikke at jeg en gang klarer å nærme meg en beregning av hva alt har kostet Norge siden den dagen jeg ble syk men en ting er sikkert, det er ikke mange kroner av den store summen som har gått ifra min egen lomme.

Jeg tenker helt tilbake til den første dagen jeg ble syk, den mest sannsynligvis livsreddende behandlingen jeg fikk. Noe jeg ikke skal si helt for sikkert, men uten den behandlingen trur jeg ikke at jeg ville vært her jeg idag. Jeg tenker på alle dem som jobbet på akutten den dagen jeg kom inn, legen, sykepleieren, ambulansesjåførene som kjørte meg,  bilen dem kjørte meg med, sengen jeg lå i, de små tingene som kanylen som ble satt i meg og bensinen som ble brukt under transport med ambulansen. Jeg tenker på ambulansepilotene som fløy meg videre over til Tromsø og flyet dem fløy meg med. Jeg tenker på radiologene som var på jobb å tokk bildene av meg og de store røntgenmaskinene som tokk disse bildene. Jeg tenker på alle nevrologene og nevrokirurgene som har jobbet med meg, medesinene jeg har fått, maten jeg har fått og alle de sprøytene som har blitt brukt på meg, sengene jeg har logget i, tvene på rommene jeg har sett på, møblene på rommet, hånddukene jeg har brukt som har blitt vasket etter meg og alle turene jeg har fått gjennom pasientreise og ikke minst sykepengene jeg har fått imens jeg har vært syk og hjemmeværende. Jeg tenker på alle dem som vasker på sykehuset, vaskemiddelene de bruker, posene de bytter ut og jobben de også gjør. Jeg kunne nevnt så mye mer men jeg velger å stoppe her.

Så takk Norge, for fellesskapet vi har, skattepengene vi betaler og ikke minst takk til alle dere som jobber i helsevesenet som hjelper og redder mennesker hver dag❤ jeg er utrolig takknemlig!

Insta: Hokolpus

-Sarah

01.10.2017

Svergietur og innkallelse til Oslo

Hei dere, håper dere har hatt en fin dag så langt♡

Akkurat nå ligger jeg å slapper av i feriehuset til mine foreldre i Svergie. Den siste tiden har jeg vært mye hjemme og ikke vært så alt for mye ute så det å komme seg litt bort kjente jeg var godt og noe som jeg trengte nå. Den siste tiden har jeg holdt meg mye hjemme da jeg rett og slett har vært noe redd for å oppleve nye annfall etter sist gang jeg ble akutt sendt til Tromsø. Min neste tur blir til Oslo rikshospitalet for videre undersøkelse og utredning, noe jeg egentlig ser fram til og jeg håper på at man kommer til bunns i alt dette og får svar på alt det man har gått rundt å tenkt på den siste tiden.

Vi blogges igjen sånn plutselig!
-Sarah
Insta:hokolpus

24.06.2017

Har jeg sluttet å blogge?

Neida, det kan jeg trøste dere med at jeg ikke har. Jeg har rett og slett hatt andre ting på prioriteringslisten min og siden bloggen er mer en hobby enn jobb for meg så har jeg tatt det litt roligere på bloggen. Jeg kan jo oppdatere dere med at jeg har det mye bedre nå og jeg har stortsett hatt gode resultater på de prøvene som jeg tidligere skreiv om på bloggen og at jeg allerede fra neste uke skal begynne å jobbe litt igjen. Noe jeg ser fram til.


Ellers så kan jeg si at ting ikke ser så alvorlig ut som man i utgangspunktet trudde det var og det største sjokket har sluppet tak nå. Men selvfølgelig er dette en opplevelse som har gått inn på meg og det er mange ting jeg ser annerledes på den dag i dag, noe jeg tenker jeg skal skrive om en annen dag. Så da blogges vi igjen sånn plutselig!

-Sarah

02.06.2017

Nå er det bare en vei dette kan gå...

Etter innleggelsen i Hammerfest så var det utrolig godt å komme hjem til dattera mi igjen, jeg lå å holdt rundt henne den kvelden og takket inni meg over hvor heldig jeg er som får være mamma til den flotta jenta. Hun gir meg så mye her i livet og jeg kan med hånda på hjerte si at det er noe spesielt med kjærligheten man har til sitt barn. En kjærlighet du har for det menneske livet ut, uansett hvor gamle barna blir. Jeg kjøpte henne en bamse på kiosken på sykehuset som jeg ga henne når jeg kom hjem, en bamse hun har gått rundt med og sovet med siden jeg kom hjem. Hun vil ikke slippe tak på den og spør etter den om hun tilfeldigvis glemmer den noen plass.

Nå som formen min har vært på bånn så tenker jeg at det er bare en vei dette kan gå og det er opp! Jeg tenker positivt framover og ser for meg å snart komme meg ut i jobb igjen.



 

-Sarah

01.06.2017

Noen jævlige dager

Mildt sagt. Fy faen for noen dager det har vært, jeg har rett og slett hatt det helt for jævlig, ærlig sagt rett fra levra og innerst inne fra hjerterota.

Etter det siste blogginnlegget mitt som jeg postet 23.mai har dere ikke hørt noe fra meg her på bloggen. Den dagen vi var ferdig med alle prøvene i Tromsø og vi fikk ta reisen hjem igjen ble jeg liggende langstrakt på sofaen hjemme, formen var helt på bånn og det å bare gjøre vanlige hverdagslige ting som å lage meg mat eller bare det å gå på do var så å si umulig for meg. Bare tanken om å gå på do ga meg frysninger opp igjennom ryggen og de få gangene jeg i det hele tatt prøvde å komme meg på do, måtte jeg enten ta meg etter veggene eller gå krypende på alle fire etter gulvet for å så legge meg ned på baderomsgulvet en stund før jeg i det hele tatt kom meg opp på doen. Og det å sitte på do vil jeg si at var et rent hælvete, det var så ille at jeg holdt meg flere timer slik at jeg skulle slippe å sitte oppreist i et rent smertehælvete. Ikke fikk jeg i meg noe mat disse dagene heller, da bare tanken om å sitte oppreist for å spise gjorde meg kvalm. Noe som resulterte med at jeg nesten ikke spiste noe som helst. Det var heller ingen smertestillende som funket mot dette annet å ligge flatt, noe som var ganske så frustrerende. 2 dager etter vi reiste fra Tromsø ble jeg sendt til Hammerfestsykehus da jeg på toppen av det hele skulle bli så heldig å få influensa under det hele. Noe som gjorde alt vondt verre. Så da har jeg vært liggende der helt fram til i går kveld, da klarte ikke mammahjerte mitt å være lengre borte fra frøkna mi som har ventet på meg hjemme hos besteforeldrene sine.

I dag har jeg hatt det noe bedre etter jeg kom hjem men kjenner at formen ikke enda er helt på topp, men jeg er skrå sikker på at etter denne kneika så er jeg på bedringens vei. Jeg er så evig takknemlig for all hjelp jeg har fått fra min kjære disse dagene. Han har virkelig stått på, holdt håret mitt da jeg spydde på legevakten med tårer i øynene, pakket bagen min da jeg skulle bli innlagt i Hammerfest, kjørt fram og tilbake til og fra Hammerfest, han har stått og laget meg mat, passet på meg og holdt meg i hånda når jeg hadde det som verst. Takk skal du ha! 

-Sarah

23.05.2017

Prøver her og der

Dagen min har bestått av en god del prøver, sprøytestikk og akkurat nå ligger jeg på pasienthotellet med smerter i rygg som kjennes ut som noen som trør en fot oppi ryggen på meg etter jeg tok en prøve i ryggen idag. Det var egentlig godt å sette i gang med prøvene idag da man nærmest følte seg oversett og tatt useriøst igår da vi annkom sykehuset, vi satt på venterommet å ventet rundt 4 timer og vi ga beskjed utallige ganger på at vi var kommet før vi klarte i det hele tatt å få tak i en lege her, en utrolig flink lege som har fulgt meg opp siden vår første samtale her. 


Nå skal jeg slappe litt av også får vi se hva morgendagen bringer, ønsker dere alle en fin kveld videre!


-Sarah 

21.05.2017

Dagen jeg har ventet på

Endelig er dagen her, dagen jeg har gått å ventet på i flere uker nå. Dagen jeg blir innlagt igjen og forhåpentligvis får svar på alt jeg lurer på, alt er pakket og klart denne gangen. Sist gang ble jeg brått og plutselig sendt avgårde med ambulansefly så da var det eneste jeg hadde med var min veske som inneholdt noe sminke, mobil, kort og alt annet jeg bruker å ha i vesken min til vanlig. Ellers sto jeg på bar bakke og måtte handle inn det mest nødvendige jeg trengte der og da. Også ble det sendt en koffert min mamma hadde pakket noen dager senere. 


Så imorgen går turen til Tromsø igjen så ikveld skal jeg legge meg tidlig, da paseintreiser selvfølgelig har satt oss på en ut av de tidligste flyene som går klokken 7, huff!

Vi Blogges!

-Sarah 

09.05.2017

Hode mitt surrer

Hodet mitt surrer i tanker, tanker om alt mulig. Jeg tenker mye på innleggelsen som jeg snart skal på. Jeg vil at det skal gå fort!, fort til innleggelsen, fort til man får svar på alt. Alt tar så lang tid, jeg føler det er synd jeg må gå rundt å vente så lenge på min innleggelse. Jeg har fått dato og beskjed om å ta kontakt med legevakten om formen forverrer seg. Jeg vil ikke være hjemme lenger men samtidig vil jeg jo det, med tanke på min datter. Jeg vil ikke gå lenger rundt å ikke vite, jeg vil ha svar nå og bli ferdig. Jeg er ikke den type personen som syter og klager mye, men nå, nå kjenner jeg på det. Jeg vil bare dra, få svarene mine også ta ting der fra. Nå går jeg bare rundt som vanlig, en vanlig hverdag som før, bare at nå har jeg med meg en medisinboks over alt hvor jeg skal, jeg må passe på klokkeslettene, at medesinene blir tatt til riktig tid, passe på å ha med smertestillende når jeg skal ut, itilfelle jeg trenger det.

Det er som jeg er i 2 bobler, i den ene boblen er jeg helt frisk og i den andre ikke. Jeg vet jo enda ingenting. Alt har tatt så lang tid, men samtidig er jeg jo så utrolig takknemlig. Takknemlig for at man får "gratis" behandling her i Norge. Sleppe å betale en regning på 100 tusen etter en innleggelse, viss det ikke hadde vært mer. Men så føler jeg denne ventetiden har tatt en evighet. Jeg teller nesten ned dagene nå. La bare alt gå fort, la meg bli ferdig med denne ventingen. La meg få svar! La meg slippe å ligge å tenke på dette klokken 3 midt på natten. 


 

 

-Sarah 

05.05.2017

Mamma's prinsesse

Er det noen jeg virkelig setter pris på her i livet så er det min mamma, alt hun gjør og alt hun har gjort for meg her i livet. Etter at man selv ble mamma, så har man virkelig selv fått kjenne på hva hun faktisk har gjort for meg. Hun er så god, hun gir meg råd, hun hjelper meg når jeg trenger det, hun elsker mitt barn og hennes barnebarn like mye som hun elsker meg, hun er faktisk den beste bestemoren min datter kunne fått. Og man ser at hun virkelig trives i sitt barnebarn sitt selskap. Min mamma er sterk og hun har vært igjennom mye opp igjennom tiden, hun og pappa har stått på og gitt meg en trygg barndom og et hjem jeg bestandig kan komme til. Noe som ikke alle har vært så heldig å fått. Jeg ser opp til mine foreldre som den dag i dag enda står sammen som par. Takk for alt dere gjør for meg og min datter! 

Da jeg ble sendt til Tromsø sykehus sammen med min kjæreste og da det enda var mange spørsmål rundt om hva som var galt, og da jeg fikk beskjeden fra sykehuset om at jeg hadde en tumor i hjernen uten noen som helst annen informasjon, det var skremmende. Alle rundt meg som fikk vite det ble lei seg, det var tårer og trist stemning. Jeg skjønte ikke da alvoret i det. Jeg viste ikke en gang hva en tumor var, jeg hadde hørt ordet men aldri satt meg inn i det. Jeg var samtidig ganske "bortevekk" både pga. medisiner og det som er/var i hodet mitt. Jeg kjente ikke på alvoret og jeg følte meg egentlig ganske så likegyldig med det samme. Jeg skjønte ikke hvorfor alle rundt meg var så utrolig lei seg før jeg faktisk fikk vite at dette kunne være ganske så alvorlig. Jeg husker så godt den dagen jeg ringte min mamma for å fortelle om hva vi hadde fått fortalt, det var hjerteskjærende. Man kunne faktisk høre over telefonene at det var noe hun ikke likte å høre. Stemmen forandret seg i sekundet hun fikk vite det og jeg kan selv kjenne på hvordan det måtte vært for hun å få denne beskjeden over telefon da jeg selv er blitt mamma. Det første hun sa til meg da var; Sarah, det her går bra, du skal se at alt fikser seg til slutt. 

Det er vanskelig å sette seg i en situasjon man aldri selv har vært i før og jeg hadde aldri tenkt tanken om at jeg kunne få noe slikt, jeg er heller ikke den personen som drar til legen med det første om det er noe, men plutselig var det jeg som lå inne på sykehuset. Jeg hadde ikke hatt noen merkbare symptomer før det plutselig skjedde meg, da jeg plutselig lå i sofaen å våknet til blod rundt meg og hukommelsestap. Den dagen er så uvirkelig for meg, da jeg husker så lite på hva som skjedde. Jeg har logge mange kvelder etter hendelsen å tenkt over hva som faktisk skjedde den dagen, om jeg datt, hvor jeg datt, om jeg hadde noen symptomer før som jeg ikke tok alvorlig, hva som hadde skjedd om min datter hadde vært der sammen med meg den dagen, eller hva om ikke barnefar kunne stilt opp denne dagen? Jeg er så glad for at vi har et så godt forhold at jeg kan ringe å spørre om hjelp når det trengs. Takk for det! Jeg går enda med hodepine men ikke konstant. Jeg blir svimmel av mye stress eller adrenalin, blir plutselig trøtt. Men om dette kommer av medisiner eller at jeg nå faktisk vet at det er noe galt, det vet jeg ikke. Jeg går rundt å tenker tanker som "Klager jeg for mye nå?", "burde jeg jobbe nå eller ikke?", "Hvorfor har jeg vondt i hode nå?", "Er jeg blitt bedre nå eller er det bare medisinene som gjør at jeg er bedre?", "Hva tenker dem på jobb om at jeg faktisk klarer å være oppegående men samtidig ikke klarer å være fulltid på jobb?" og det er mange andre spørsmål og tanker som svirrer i hodet for tiden. Jeg sitter faktisk akkurat nå å skriver dette innlegget med hodepine, jeg vurderer å ta smertestillende men samtidig prøver jeg å la vær. Jeg vil ikke være avhengig av det for å klare meg. Jeg har alltid vært motstander av missbruk av slik. Men samtidig vil jeg jo si at dette ikke er et missbruk. 



Det er litt skummelt å tenke på hvor skjør vi mennesker er, hvor lite som egentlig skal til før man blir sengeliggende. Jeg syns faktisk ikke det er noe rart at noen mennesker inkludert meg selv velger å tro på gud, en skaper, en som har skapt alt dette på denne jord. Som noen velger å kalle "et eventyr" er noe som faktisk er ganske fantastisk om man tar seg tid til å lese og forstå. Og noen vil da lure på "Viss det finnes en gud, hvorfor lar han alt det grusomme som skjer rundt omkring på jorden skje?" La meg da spørre deg igjen. Hva om du hadde fått alt du ville ha, alle hadde vært friske og det aldri hadde skjedd noe vondt i ditt liv, ville du da søkt ham eller ville noen i det hele tatt søkt ham? Jeg tror det er en grunn til at vi opplever vonde ting opp igjennom livet. Vi søker gjerne gud når vi er på det værste og glemmer han like fort igjen når vi er på det beste. Jeg trur det vonde som skjer er en påminnelse fra hans side om "Heeei, nå er det lenge siden du har tatt kontakt, jeg er her enda, husker du meg?"

Vi blogges!

- Sarah 

29.04.2017

Igår var jeg å tokk MR av hodet

Som jeg har nevnt tidligere, så skulle jeg bli innlagt i Tromsø igjen på UNN. Men pga. Misforståelser så blir jeg ikke innlagt før litt senere i Mai og jeg var da bare å tokk MR igår. Jeg har enda ikke fått vite hva som "feiler" meg og har bare fått noen hint fra legen om hva det kan være. Jeg plages enda med hodepine, noe sløvhet i blandt, svimmelhet og noe annet. Jeg går på en god del faste medesiner som sikkert er med på at jeg klarer å fungere noenlunde normalt i hverdagen, noe som er viktig for meg med tanke på min datter. 

Da det enda er en liten stund så håper jeg på at legene gir meg lov til å jobbe litt imens jeg venter, da jeg savner gjengen min på jobb en god del. Også vil jeg avslutte dette innlegget med å si at jeg enda er positivt innstilt på at alt går bra til slutt, bare at ventetiden føles noe lang.


 

Vi blogges!

-Sarah 

24.04.2017

Jeg tar en bloggpause

Da det er mye som skjer framover og jeg snart reiser tilbake til Tromsø igjen for å ta nye prøver og da det har vært snakk om en ny operasjon, som jeg forresten syns tok lengre tid enn forventet. Så blir jeg fra nu å ta meg en liten bloggpause framover, dere får høre igjen fra meg når tiden er der. Vi blogges igjen snart! 

Viss dere vil lese mer om hva dette handler om kan dere gå inn på "Min helse(Sarah)" under kategorier.

Følg oss gjerne på vår facebookside HER.

-Sarah

09.04.2017

Tilbake til Tromsø igjen

Snart går turen tilbake til Tromsø igjen med en ny runde med prøver og bilder, jeg ser virkelig fram til å bli ferdig med alt dette og dagen jeg kommer meg tilbake på jobb igjen. (Som er målet mitt) uansett om jeg vet at jeg må ta et skritt om gangen og jeg noen ganger kan bli litt utålmodig, så må jeg bare lytte til hva kroppen min sier og hva den tillater. Igår prøvde jeg forresten å ta på meg "full maske" igjen med extensions, sminke og vipper. Det tok ca. 15 minutter før jeg tok av alt extensions og fjernet både sminken og vippene igjen.

Vet ikke hva det var, men jeg trur jeg rett og slett har begynt å venne meg til den "naturlige" meg.  

Men før jeg reiser til Tromsø skal jeg dra på en liten påsketur sammen med min familie, kjæreste og datter uken som kommer. Den tiden skal jeg nyte og jeg ønsker alle dere lesere en riktig god påske også vil jeg minne dere på våres påskeegg konkurranse på våres facebookside HER, vinner trekkes onsdag! :-)

-Sarah 

06.04.2017

Min helse (oppdatering)

Det store spørsmålet: hvordan går det med meg?

For øyeblikket går det bra med meg, jeg er mer oppegående nu og helt siden mandagen har jeg klart å være med å hente og levere min datter til og fra barnehagen. Noe som har føltes utrolig deilig. Jeg føler meg nesten egentlig helt frisk igjen men med unntak av at jeg kan få plutselig sterk hodepine og noen gang bli skjelven av å stå oppreist i lengre perioder.

Jeg bruker dagene på å gjøre forskjellige ting, sette meg mål for dagen, denne bloggen og det å få tatt en del av hverdagen igjen til min datter å få den til å være mest mulig normal for henne. Jeg syns det er utrolig viktig med rutiner uansett om jeg er hjemmeværende, det får meg til å ikke falle helt ned i grusen og holde humøret mitt oppe.

For øyeblikket bor jeg i leilighet hos mine foreldre, så jeg får og har fått mye hjelp fra dem etter hendelsen. Noe jeg er veldig takknemlig for og som selvfølgelig er bra for min datter, å bo så nært sine besteforeldre. Og i morgen er den store dagen her, da skal jeg ENDELIG få tatt av plasteret mitt på hode. Jeg har brukt caps en del etter operasjonen da jeg rett og slett ikke gidder å ha masse blikk på det. Men samtidig så har jeg heller ikke brydd meg om det, det er jo bare et plaster? 




Vil du lese mer fra hendelsen?, da kan du gå inn på kategorier og under "Min helse(Sarah)"
 

Følg oss gjerne på vår facebookside HER

-Sarah 

31.03.2017

Jeg tvinger han til å lage meg mat

Helt siden sykehusoppholdet har jeg tvunget min kjæreste til å stå på kjøkkenet for meg fra morgen til kveld, vaske opp etter meg, rydde etter meg og gjøre alt jeg ber han om. Han får ikke fri 1 minutt en gang.

Neida, selvfølgelig er det bare tull.

Siden sykehusoppholdet har beskjeden til meg vært å ta det med ro og ikke anstrenge meg mer enn nødvendig med selvfølgelig en god grunn til og jeg merker formen min har forbedret seg for hver dag som går, jeg klarer mer, tåler mer for hver dag som går og jeg blir kanskje noen ganger litt for overivrig å får da beskjed om å gire ned igjen. Og han har selvfølgelig stått på kjøkkenet å laget meg mat, ryddet og vasket etter meg frivillig. Noe jeg også selvfølgelig setter så utrolig stor pris på og noe som jeg har sagt til han at jeg ønsker å gjøre i gjengjeld når jeg er blitt helt frisk. Jeg er så utrolig takknemlig for alt han har gjort for meg etter hendelsen og jeg føler meg heldig som har en så god kjæreste. (Ja, jeg har skrevet det opp til flere ganger nu). Men det er det som er sannheten, han er min yin og jeg er hannes yang og alt det der kliss, klasj kjærlighet på pinne.




-Sarah 

28.03.2017

Hva skjedde dagen jeg ble lagt inn

Mange har spurt, noen lurer, noen vet ingenting enda og andre vet alt. Men iallefall, jeg tenkte å skrive et lite innlegg om hva som egentlig skjedde dagen jeg ble lagt inn og hva som "feiler" meg. 

Det var mandag og jeg og min datter hadde hatt forskjølelses symptomer hele helga, snørre randt, halsen klødde og vi hostet i kor. Da min datter også var syk den dagen så bestemte jeg meg på morgenen å ringe til sjefen på jobben å gi beskjed om at jeg ikke ble å komme på jobb den dagen pga. Sykdom. Litt før halv 9 ringer jeg og beskjeden blir gitt. Tiden går og formen min forverrer seg, så en melding blir gitt til barnefar om han kan hjelpe meg noen timer med frøkna våres slik at jeg sku kunne komme meg, noe han selvfølgelig sier ja til. Litt før 12 stopper jeg og min datter innom matbutikken slik at jeg fikk handlet inn yogurt, sjokomelk, paracett, c-vitaminer og alt annet som trengs når man ligger hjemme med forskjølelse. Så leverer jeg henne hos far før jeg kjører videre hjem og er da hjemme ca. Kvart over 12. 

Alt jeg hadde kjøpt inn la jeg på stuebordet før jeg 2 timer etter våkner med hukomelsestap og med blod over alt, sykt kvalme,  blod på gulvet, på telefonen, på sofaen, i ansiktet, i munn og rett og slett overalt, jeg hadde en hovven leppe, det rant blod fra nesen og jeg hadde tungebitt og sjokomelken som mest sannsynlig hadde stått åpnet lå nå ut over hele stuebordet og på gulvet+alle de andre tingene jeg hadde lagt der lå ut over stuegulvet. Det første jeg gjør når jeg våkner til meg selv var å ringe min kjære som da får meg til å ringe legevakten før han slepper alt han har i hånda for å hente meg og kjører meg rett til legevakten. Der tar dem meg rett inn hvor dem tar noen prøver før jeg ble videre sendt med ambulanse til Hammerfestsykehus. Og Pga. Fullt sykehus blir jeg lagt i gangen der over natten med persiennere rundt meg, ct bilder blir tatt av hode og jeg blir derfra videre sendt med det første ledige ambulanseflyet til Tromsøsykehus. Noe jeg forresten ikke husker så veldig mye fra.

Det første jeg våkner til er flyet som lander litt hardt i Tromsø. I Tromsø blir jeg lagt inn på nevrokirurgiskavdelingen hvor jeg blir liggende noen dager og noen dager på pasienthotellet med min kjære, alt ettersom hvordan formen min var. Dem tar ct bilder, mr, blodprøver og masse andre prøver som jeg egentlig ikke husker hva heter. Noen dager etter blir jeg lagt inn i narkose på opprasjonsbordet for å ta vevsprøve. Som heldigvis gikk helt fint uten noen komplikasjoner. Jeg blir vekket etter narkosen og bruker noen dager på å komme meg før vi tokk veien videre hjem.

Nå er jeg kommet hjem og nu venter vi egentlig bare på svar, foreløbig vet vi enda ingenting og jeg bruker dagene på å slappe av og få såret til å gro. Kroppen min er mye sliten og jeg blir utrolig fort sliten så jeg ligger mye i ro for tiden så derfor setter jeg veldig stor pris på å ha denne bloggen nå. Og alle dere flotte lesere som legger igjen kommentarer, det setter jeg veldig stor pris på akkurat nå. Mitt mål framover er å bli frisk og rask igjen og komme meg på jobb og til min hverdag igjen.

- Sarah 

27.03.2017

Idag sto jeg opp å følte meg bedre

Etter 1 uke på sykehus så var det godt å stå opp hjemme i Alta hos sin egen familie. Det skal ikke være noen hemmelighet at det kan være ganske så deprimerende å være på et sykehus over lengre tid. Så det å endelig være hjemme hos min familie og datter var helt utrolig deilig. Hjertet mitt smeltet når min datter kom springende inn på soverommet imorgest for å sjekke at jeg enda var hjemme, før hun sprang med bestemoren sin og dro avgårde til barnehagen. Jeg er så heldig som har et nettverk rundt meg med familie, venner, besteforeldre, barnefar til min datter, hannes familie, min kjæreste og alle andre rundt meg. Jeg har lyst til å gi alle dere en ordentlig god klem når jeg er kommet meg på beinan mine igjen. Jeg setter virkelig pris på dere alle sammen som har tatt et tak mens jeg har vært nede. 

Nu krysser jeg alle mine fingrer og tær på at dette går riktig vei og at jeg kommer meg fort på beinene igjen og at gud holder en hånd over meg framover. 



 

Og takk for alle fine ord jeg har fått fra dere lesere, jeg har lest alle kommentarene uansett om jeg ikke har hatt energi til å svare. 

-Sarah 

25.03.2017

Dette er meg-uten alt det ekstra

For kun 1 uke siden, var jeg en flott, ung og frisk mor. Som var på jobb hver dag som frisør, pliktoppfyllende og som prøvde å være den beste mammaen jeg kunne være for min kjære datter. Jeg har kanskje også vært den personen man sist forventet å se på et sykehus og sist jeg var på et sykehus var for litt over 3 år siden når min datter kom til. 

Og nu 1 uke etter, sitter jeg på pasienthotellet på Tromsø sykehus forhåpentligvis påtur hjem imorgen da men med en hel pose med medisiner, "plaster" på hode og helt uten verken sminke eller extensions. En hel omvending som kunn tokk noen timer fra jeg var på legevakten i Alta til nevrokirurgiskavdelingen i Tromsø. Jeg har alltid vært en jenta som har vært glad i å pynte meg litt ekstra, både med extensions, vipper og sminke. Mens nå sitter jeg her helt sminkefri uten noe ekstra, men dette.. dette er den ekte meg og jeg føler meg like vell både med mer eller mindre sminke og både med eller uten extensions. For når alt kommer til alt, så er det ikke det man ser på yttersiden som er det viktigste. Men hvem du er i dit hjerte ❤



 

Følg oss gjerne på vår facebookside HER 

-Sarah 
 

21.03.2017

Forkjølelse som endte opp på sykehuset

For øyeblikket ligger jeg i sykehussenga på Tromsø sykehus å venter på svar, noe som jeg ikke vil gå mer inn på akkurat nå.  En hendelse som startet med en lett forskjølelse hjemme i trygge og vanlige omgivelser endte opp på regionsykehuset i Tromsø. 

Dere får høre mer fra meg senere, jeg kommer tilbake igjen. 



 

-Sarah 

kolpusjentene

Vi er 2 kusiner fra Finnmark som har valgt å starte denne bloggen sammen. For nærmere kontakt: kolpusjentene@hotmail.com Sarah: 23år gammel, boende i Alta, mamma til en prinsesse, ferdigutdannet og jobber til vanlig som frisør. Bruker fritiden på friluft, camping, interiør og mammalivet. Instagram: HoKolpus Kristine: 24år gammel, boende i Hammerfest, ferdigutdannet som sykepleier. Bruker fritiden på trening, shopping, reising, skolearbeid og venner. Instagram: Kristinekolpus

Siste innlegg

Siste kommentarer

Bloggdesign

hits