05.05.2017

Mamma's prinsesse

Er det noen jeg virkelig setter pris på her i livet så er det min mamma, alt hun gjør og alt hun har gjort for meg her i livet. Etter at man selv ble mamma, så har man virkelig selv fått kjenne på hva hun faktisk har gjort for meg. Hun er så god, hun gir meg råd, hun hjelper meg når jeg trenger det, hun elsker mitt barn og hennes barnebarn like mye som hun elsker meg, hun er faktisk den beste bestemoren min datter kunne fått. Og man ser at hun virkelig trives i sitt barnebarn sitt selskap. Min mamma er sterk og hun har vært igjennom mye opp igjennom tiden, hun og pappa har stått på og gitt meg en trygg barndom og et hjem jeg bestandig kan komme til. Noe som ikke alle har vært så heldig å fått. Jeg ser opp til mine foreldre som den dag i dag enda står sammen som par. Takk for alt dere gjør for meg og min datter! 

Da jeg ble sendt til Tromsø sykehus sammen med min kjæreste og da det enda var mange spørsmål rundt om hva som var galt, og da jeg fikk beskjeden fra sykehuset om at jeg hadde en tumor i hjernen uten noen som helst annen informasjon, det var skremmende. Alle rundt meg som fikk vite det ble lei seg, det var tårer og trist stemning. Jeg skjønte ikke da alvoret i det. Jeg viste ikke en gang hva en tumor var, jeg hadde hørt ordet men aldri satt meg inn i det. Jeg var samtidig ganske "bortevekk" både pga. medisiner og det som er/var i hodet mitt. Jeg kjente ikke på alvoret og jeg følte meg egentlig ganske så likegyldig med det samme. Jeg skjønte ikke hvorfor alle rundt meg var så utrolig lei seg før jeg faktisk fikk vite at dette kunne være ganske så alvorlig. Jeg husker så godt den dagen jeg ringte min mamma for å fortelle om hva vi hadde fått fortalt, det var hjerteskjærende. Man kunne faktisk høre over telefonene at det var noe hun ikke likte å høre. Stemmen forandret seg i sekundet hun fikk vite det og jeg kan selv kjenne på hvordan det måtte vært for hun å få denne beskjeden over telefon da jeg selv er blitt mamma. Det første hun sa til meg da var; Sarah, det her går bra, du skal se at alt fikser seg til slutt. 

Det er vanskelig å sette seg i en situasjon man aldri selv har vært i før og jeg hadde aldri tenkt tanken om at jeg kunne få noe slikt, jeg er heller ikke den personen som drar til legen med det første om det er noe, men plutselig var det jeg som lå inne på sykehuset. Jeg hadde ikke hatt noen merkbare symptomer før det plutselig skjedde meg, da jeg plutselig lå i sofaen å våknet til blod rundt meg og hukommelsestap. Den dagen er så uvirkelig for meg, da jeg husker så lite på hva som skjedde. Jeg har logge mange kvelder etter hendelsen å tenkt over hva som faktisk skjedde den dagen, om jeg datt, hvor jeg datt, om jeg hadde noen symptomer før som jeg ikke tok alvorlig, hva som hadde skjedd om min datter hadde vært der sammen med meg den dagen, eller hva om ikke barnefar kunne stilt opp denne dagen? Jeg er så glad for at vi har et så godt forhold at jeg kan ringe å spørre om hjelp når det trengs. Takk for det! Jeg går enda med hodepine men ikke konstant. Jeg blir svimmel av mye stress eller adrenalin, blir plutselig trøtt. Men om dette kommer av medisiner eller at jeg nå faktisk vet at det er noe galt, det vet jeg ikke. Jeg går rundt å tenker tanker som "Klager jeg for mye nå?", "burde jeg jobbe nå eller ikke?", "Hvorfor har jeg vondt i hode nå?", "Er jeg blitt bedre nå eller er det bare medisinene som gjør at jeg er bedre?", "Hva tenker dem på jobb om at jeg faktisk klarer å være oppegående men samtidig ikke klarer å være fulltid på jobb?" og det er mange andre spørsmål og tanker som svirrer i hodet for tiden. Jeg sitter faktisk akkurat nå å skriver dette innlegget med hodepine, jeg vurderer å ta smertestillende men samtidig prøver jeg å la vær. Jeg vil ikke være avhengig av det for å klare meg. Jeg har alltid vært motstander av missbruk av slik. Men samtidig vil jeg jo si at dette ikke er et missbruk. 



Det er litt skummelt å tenke på hvor skjør vi mennesker er, hvor lite som egentlig skal til før man blir sengeliggende. Jeg syns faktisk ikke det er noe rart at noen mennesker inkludert meg selv velger å tro på gud, en skaper, en som har skapt alt dette på denne jord. Som noen velger å kalle "et eventyr" er noe som faktisk er ganske fantastisk om man tar seg tid til å lese og forstå. Og noen vil da lure på "Viss det finnes en gud, hvorfor lar han alt det grusomme som skjer rundt omkring på jorden skje?" La meg da spørre deg igjen. Hva om du hadde fått alt du ville ha, alle hadde vært friske og det aldri hadde skjedd noe vondt i ditt liv, ville du da søkt ham eller ville noen i det hele tatt søkt ham? Jeg tror det er en grunn til at vi opplever vonde ting opp igjennom livet. Vi søker gjerne gud når vi er på det værste og glemmer han like fort igjen når vi er på det beste. Jeg trur det vonde som skjer er en påminnelse fra hans side om "Heeei, nå er det lenge siden du har tatt kontakt, jeg er her enda, husker du meg?"

Vi blogges!

- Sarah 

hits STEG 4: LEGG INN KODER FOR KATEGORI OG ARKIV